Våkne opp gammel

Når man slumrer om morgenen så tenker man mye rart og for litt siden så tenkte jeg; hva om jeg oppdager når jeg står opp nå, at jeg ikke er 24 år og student med en stressende hverdag, hva om jeg står opp og oppdager at jeg er pensjonist?
Tenk om jeg ser meg i speilet og kommer på at det er 60 år siden jeg var 24 og at det hele var en drøm.
Etter å ha jobbet to traumatiske måneder på gamlehjem så har jeg sett med egne øyne at når man blir gammel, så blir man ofte surrete. De spør ofte etter ektemakene sine som døde for flere titalls år siden, de tror barnebarna er søsken og at sykepleierne er engler. Det hender også at at de innbiller seg at de er unge igjen, tror at de skal på jobb og på viktige møter. Så sitter de der på en stol på gangen da og venter på bussen. Andre ganger er de helt klare, vet hvor de er og husker kanskje til og med navnet på en av sykepleierne.
Men jeg tenker, hvis jeg hadde våknet imorgen og vært gammel og blitt klar over at jeg ikke var halvveis til 50, men i underkant av 100, da hadde jeg blitt skikkelig lei meg og følt at livet hadde passert som en vind.
Det er jo sånn, lærte jeg iallfall i psykologien at det siste stadiet man går igjennom i livet er stadiet hvor man ser tilbake på livet og ser seg fornøyd og prøver å gjøre seg fortrolig med at man snart vil dø. Det vil ikke være noe særlig å gå fra "etablerings stadiet" som jeg er i nå til "fortrolig med at man skal dø stadiet". Selv om det fort kan skje om man får en dødsdom.
Men det som måtte ha vært ennå værre hadde vært om jeg hadde våknet opp og funnet ut at jeg var narkoman. Trodd før jeg våknet helt at jeg var 12 og ren for så å oppdage at jeg har abstinenser og må planlegge hvordan jeg skal få tak i neste skudd.
Når man tenker sånn, så er det plutselig ikke så ille å fylle 25 til helgen, det er plutselig ikke så ille å ha diverse sykdommer og komplekser.
Det er på slike dager man priser seg lykkelig for å være ung og halvfrisk.




Mai